What else is there?
Har tidligere latt meg fascinere av Røyksopps musikk, og har hørt «What else is there?» noen ganger i det siste. I dag så jeg en musikkvideoen til sangen, og de har virkelig illustret en kjent følelse/frykt, i allefall for min del.
It was me on that road
But you couldn’t see me
Too many lights out, but nowhere near hereIt was me on that road
Still you couldn’t see me
And then flashlights and explosionsRoads end getting nearer
We cover distance but not togetherI am the storm I am the wonder
And the flashlights nightmares
And sudden explosionsI don’t know what more to ask for
I was given just one wishIt’s about you and the sun
A morning run
The story of my maker
What I have and what I ache forI’ve got a golden ear
I cut and I spear
And what else is thereRoads and getting nearer
We cover distance still not togetherIf I am the storm if I am the wonder
Will I have a flashlights nightmares
And sudden explosionsThere’s no room where I can go and
You’ve got secrets tooI don’t know what more to ask for
I was given just one wish
Den videoen er jo rå!
det er ikke ho dama som synger. ho i videoen er ei tysk modell dame. hadde vært kult å sett ho som faktisk syger.
kult med svevende mennesker og hus
En ting er at videoen er kul.
En annen ting er at den faktisk er treffende.
Det å oppdage at dagene som passerer forbi faktisk er livet, og lure på om det er noe mer til dette. Lure på om det en tenker, mener, sier og gjør faktisk har noen effekt og påvirkning på folk rundt en. Se at mennesker en har sansen for, mennesker en gjerne ville hatt kontakt med, mennesker en gjerne ville hatt som venner, passere forbi og gli ut av livet fordi en ikke tør ta kontakt.
Det å ikke tørre begi seg ut i ting fordi det kan hende man misslykkes. Fordi noen kanskje oppdager ens svake sider. Hvem man egentlig er.
I ettertid se tilbake på hva en kunne utrettet, dersom en hadde turt.
Når skal janteloven avlives?
Når skal jeg lære?
Når skal jeg tørre?
Som Mark Twain sa: ”Jeg har lidd meg gjennom mange katastrofer i mitt liv. De fleste av dem inntraff aldri….”