Marius: En indøk'ers utsikt fra verden

På en dag som denne gjør hodet noen kromspring omkring livet. Og døden. Hvor brå overgangen mellom dem er.
En vet på en måte at det ikke skal vare evig, i alle fall ikke i den formen en er vandt til, men når det slutter så alt for tidlig blir man allikevel overrasket.
Etter frokost i dag morges [Lokal tid] mottok jeg tragiske nyheter fra Norge. En av mine beste venner finnes ikke mere. En beskjed det er vanskelig å ta inn over seg. Vanskelig å få hodet til å forstå alvoret i den.
En dag som skulle være et minne for livet, viser seg som slutten på det.
En dag de fleste gifte menn ser tilbake på som en artig og minnerik dag, ender i tragedie.
En gifteklar brudgoms eventyr med venner før han skal gifte seg, blir siste eventyr på denne planeten.
Et utrikningslag og et mikrofly deiser i bakken. Så er det slutt.
Uvirkelig.
Urealistisk.
Slikt skjer da bare på film.

Tankene sirkler rundt de pårørende. Spesielt den gifteklare – også dette en meget god venn. Hun fortjener da virkelig ikke dette. Har hun folk som tar seg av henne nå? Kan jeg gjøre noe?
Her sitter jeg, på baksiden av planeten, uten å helt forstå hva dette betyr. Hvordan jeg skal få hodet til å gå med på det. Han finnes ikke mere. Punktum.

At han vil bli savnet er jeg ikke i tvil om. At han allerede er savnet vet jeg. Alle de gode minner han har gitt meg det året jeg har kjent han vil jeg ta vare på. Det gjør meg trist at vi ikke får mulighet til å skape flere. Gjøre ting sammen når jeg kommer tilbake fra Australia. Hvorfor?

Det kinesiske ordtaket “Don’t cry because it’s over – smile because it happened” er nok uttalt med tanke på stunder som dette.
Allikevel føler jeg for å ta et godt tak i bokstavrekken og slenge ordene i veggen.
Kanskje en klarer å ha det perspektivet på det når det har gått en stund?

Tror dette blir en takk. Takk for den du var, og alltid vil være i mine minner og i mitt hjerte. Takk for at du lot meg være den jeg er, og at du viste at du trivdes. Takk for alle opplevelser, og ikke minst den kjærligheten du rakk å vise meg og alle andre rundt deg mens du vandret blant oss. Takk for din spontanitet og kreativitet, som gav oss mange gode og artige stunder sammen. Du har beriket mitt liv ved å være den du var.

Takk for alt.
Takk for alt du var i dette livet.
På gjensyn.