Marius: En indøk'ers utsikt fra verden

Tirsdag ble vi vekket klokka 04:15. Vi måtte opp og ta urinprøve slik at de kan sjekke hva vi har spist og drukket og røykt og sånn når vi har vært på perm. Samme dag dro vi på mestringsøvelse.

Etter en halv dag med skyting i Blåtindfeltet utviklet øvelsen seg til noe litt mer drastisk.
Alt vi hadde med oss og på oss ble gjennomgått, og ingen fikk lov til å ha med seg mat eller tilsvarende.
Etter å ha blitt ransaket etter alle kunstens regler ble vi sendt ut på marsj hele natta. Ferden gikk over et fjell og gjennom skoger og myrer for å komme fram til de riktige kartkoordinatene.

Noen timer senere var vi endelig fremme, og ble lastet ombord på lastebil og kjørt et stykke sørover. Vi fikk selvsagt ordre om å sette i marsj igjen. Denne gangen marsjet vi i omtrent sju timer. Tror vi skulle bevege oss omtrent en mil på kartet. Medberegnet alle omveier og rare veivalg gikk vi nok bortimot to.

Syv timer senere ankom vi fossmofeltet hvor vi fikk i oppdrag å lage camp og grave noen enkle skytestillinger. Har fikk vi også en liten times hvile før vi skulle pakke sammen og gå videre.
Vi gikk så gjennom et område med mye gammelt «skrot», med myrterreng med masse gamle trær som lå hulter til bulter. Løypevalget her var direkte forkastelig. Vi fulgte etter ISAR, og løypa gikk i alle rare retninger og gjennom de største myrene…

Vi kom nå uansett frem til flyvakta i Rusta Leir hvor vi på nytt ble plukket opp av lastebiler og kjørt avgårde. Denne gangen ende vi opp på et avsidesliggende sted i blåtind-området. Her fikk vi utlevert 100 gram kjeks, én pose solbærtoddy og én pose kakao til deling på laget. Utrolig hva det hjalp på en sulten mage…
Vi fikk også utlevert tannbeskyttere som skulle kokes og tilpasses tennene våre.

Veien videre gikk på gjørmete grusvei over til akkasætra på blåtind. Fire timer marsjing og mye hat senere kom vi om sider frem.

Her ble vi sendt gjennom en rekke forskjellige poster med ymse aktiviteter. Første posten vi skulle gjennom var en kampsoprt-løype. Vi skulle løpe enkeltvis og komme oss forbi flere polstra typer. Ganske slitsomt! Videre slepte vi oss til skytebanen hvor vi skulle skyte fem skudd fra fem forskjellige forskjellige stillinger. Den ene av disse var skyting med puls, så her inngikk selvsagt en heftig løpetur før vi slang oss ned og fyrte av de siste skuddene.
Videre skulle vi på en sanitets-case. Her gav kroppen min beskjed om at den var tom, og jeg kastet opp en del luft og litt vann og magesyre. Jeg hadde nå vært våken i 48 timer, og ca 36 timer har gått siden sist jeg gav kroppen noe som kan kalles et måltid. Heldigvis fikk jeg lov til å se på denne posten, og fikk en skvett med salt istedenfor. Tror denne mineralpåfyllingen reddet meg fra å krepere helt.

Etter denne posten gikk vi et stykke til Larsen som hadde en case der vi skulle ta ut en mast oppi en skråning. Dette gikk selvsagt dårlig, og vi fikk kjeft for å ikke være flinke nok på tilbaketrekningsdrillen. Hvordan den jenta klarer å ha en så kjeftete holding har vi lurt på ved flere annledninger. Om det er fordi hun er oppdratt til å håndtere CSS-gutter som aldri gjør som de skal, eller om hun bare har kronisk PMS, er og forblir et mysterium…

Etter PMS-drillen gikk vi en kilometer før vi «ble sprengt». Vi ble alle plassert i en «grøft» med en radius på fem meter. I midten la de ut ladninger på én, to og tre kilo. Det gikk litt tid fra ladningen ble fyrt opp og til den faktisk eksploderte. I løpet av det halvminuttet rakk jeg nesten å sovne. Sjokket av å bli vekka til en slik eksplosjon av utrolig. Selv om du ligger sånn at trykket ikke treffer deg direkte er det ganske heftig trykk som oppstår. Tenk deg å ligge på vakt i en skyterstilling. du er trøtt og har selvsagt sovnet på vakt. Artilleri er i området, kaster en granat på deg, men bommer heldigvis på gropa du ligger i. Sjokket av å våkne av noe slikt uten å være forberedt på det må være skremmende. Jeg hadde hatt seriøse problemer med å vite hvor jeg skulle gjøre av meg.

Etter tre gjennomføringer med sprenging gikk vi til vårt siste stoppested: Gjørmeløypa.
Her skiftet vi til vanlig uniform, og ble sendt gjennom en haug med aktiviteter. Første delen var en del løping og åling, før vi skulle inn i det våtere element. Vi krabbet under et kamuflasjenett som var strekt over et delikat gjørmehull, løp et godt stykke gjennom en elv med smeltevann, krabbet gjennom rør i vannet etc. Til slutt måtte vi dukke hele oss under i en liten kulp, før vi ble jagd på land for å skifte tilbake til feltuniform. Nå vet jeg å sette pris på at sola står opp tidlig her nord om sommeren. Selv om klokka ikke var mer enn tidlig formiddag varmet sola nok til at jeg fikk varmen i meg igjen.

Vi gikk så ut av blåtind skytefelt hvor vi igjen ble plukket opp av lastebiler. Noen i troppen mente at siden vi nå hadde vært ute i snart to døgn var det på tide å dra tilbake til leir, og det bredte seg en litt optimistisk forhåpning om at vi snart var i mål.

Stemninga snudde straks da vi ble lasta ut i et annet skogholt, med beskjed om å lage en ny camp. I tillegg skulle vi grave skytestillinger til alle i laget. Selvsagt skulle dette være stå-stillinger, som skal graves halvannen meter dype. Vi brukte hele natta på å grave og styrte på med gress og mye rart. Myra vi skulle grave i var selvsagt frossen en halvmeter ned, og frossen mye er tuuuuung å komme seg gjennom. Vi gravde oss også gjennom grunnvannspeilet, så stillingene fyltes stadig opp med gjørmevann.

Plutselig fikk vi beskjed om å slippe alt og komme oss i teltene for å sove. Storfornøyde og ivrige begynte vi å legge oss til rette, men allerede før vi hadde fått gjort oss ferdige fikk vi melding om at det var gått en alarm, så alle måtte ut i stillingene sine igjen. Her ble vi sittende til befalet og lagførerne hadde vært rundt og vurdert alle stillingene og fortalt oss hva som skulle utbedres. Vi fikk så ordre om å fortsette gravingen slik at stillingene kunne bli i henhold.
Slik holdt vi det gående i flere timer, og etterhvert fikk vi stabla en halvmeter høy, halvmeter dyp og to meter bred leirhaug foran det ene hullet. Det andre hullet fikk en nesten like omfattende torv-haug bygd opp foran seg.

Vi ble så tatt med på noen konkurranser i nærområdet. Ene dreide seg om å få en halvliter vann til å koke på bål fortest mulig. Vi ble delt inn i grupper på to og to, og fikk utdelt en sak til å lage gnsiter med. Vi fikk fyrt opp et bål som brant hardt og lenge, og var faktisk første laget til å levere kokende vann, og ble for dette premiert med en fox på deling (Ikke en hel pose men en enkelt fox)!

Etterhvert fikk vi på ny beskjed om å krype inn i teltene og sove, og denne gangen fikk vi vel sove i omtrent en time før befalet stod inn åpningen og hylte: ALARM; ALARM; Kom dere i stillingene.
Trøtte og fæle vrengte vi på oss sko og jakker og beina ut i stillingene. Intet å skue (selvfølgelig), og for første gang på øvelsen frøs jeg skikkelig. Satt der i skyttergrava og skalv som et ospeløv i vårbrisen. Klokka var rundt fire på fredagsmorgen så sola hadde ikke fått skikkelig tak enda.

Vi fikk så ordre om å rive hele leiren og komme oss avgårde fort som bare fy. Nå skulle det vise at intet skikkelig arbeid skulle gå ustraffet hen, for å rive disse skytterstillingene ble på ingen måte en lett oppgave. Å flytte en halv kubikkmeter med våt leirjord er et tilnærmet umulig prosjekt uten spader.
Vi fikk det nå godkjent til slutt, men var selvsagt siste laget bort til oppstillingen.
For dette ble vi straffet med PMS-FyFo (Jepp, Larsen organiserte). Hun fant en strekning på 100-150 meter i skogen som vi skulle bevege oss over. Først skulle vi gå trillebåre over til ene siden, bytte og gå trillebår tilbake. Deretter skulle vi krype vanlig over, og krype «på ryggen» tilbake for så å løpe den siste etappen over. Noe av det tyngste jeg noen gang har gjort.

Vel tilbake på oppstillingen sammen med resten av troppen ble vi lastet ombord på lastebiler og kjørt tilbake til leir.

Når vi gikk ut av lastebilen og skjønte hvor vi var, spredte det seg en optimistisk stemning om at enden snart var nær. Vi ble sendt rundt i leir på leting etter forskjellige ting som beltevogner og sommerdekk. Etterpå ble kommandotroppen delt i to lag som skulle konkurrere mot ISTAR om å bytte til sommerdekk på tre MBer. Konkurransen skulle avholdes som stafett, og konseptet var ganske interessant.
Vi skulle gå sammen to og to innad i lagene, og for å gjøre noe på kjøretøyet måtte vi løpe over halve plassen (ca 50 meter) på en slik måte at kun den ene var nær bakken. Når vi var kommet over fikk den ene av oss lov til å utføre én operasjon før vi måtte løpe tilbake. Det var selvsagt bare en gruppe på hvert lag som kunne være i aktivitet samtidig. For å unngå at folk meldte seg av og la seg til å sove fikk vi beskjed om at dersom noen i troppen sovnet måtte hele troppen ut å løpe i hinderløypa.
I løpet av dekkskiftekonkurransen la troppsjefen ut forskjellig godteri i løypa som vi kunne plukke opp når vi løp forbi. Selvsagt bare en ting per løpetur, og vedkommende vi hadde på ryggen måtte under ingen omstendigheter komme nær bakken. På denne måten fikk jeg i meg noen halve smørbukker og noen halve twist-ting i løpet av timene det tok å skifte dekk.
Vi ble faktisk først ferdig, og ble satt til å dytte bilen bort for å sjekke lufttrykk i dekkene og så dytte den tilbake på plass. Etterpå ble vi satt til å vaske den, men dette rakk vi ikke å fullføre før vi ble kaldt opp til oppstilling. Når vi telte opp manglet vi selvsagt en person som hadde gått på toalettet en tur. Nå viste det seg at han hadde sovnet der inne…

Kommandotroppen ble beordret til å ta på seg jakke, stridsvest og våpen, og plutselig befant vi oss på en løpetur mot den forhatte løypa i leir. Vi løp og klatret over hindere og krabbet gjennom skjit og stod i ferdigstilling lengre enn på lenge, før vi etterhvert ble jagd opp en bratt bakke for å komme tilbake der pakningene våre stod.

Vi fikk så ordre om å finne pakksekkene våre som vi ikke hadde brukt siden gjørmelyøpa, og ta med de og alt det andre utstyret til oppstillingsplass foran kasserna. Her satt vi igang med puss av primus og våpen, og vi forventet at vi nå var ferdige. Etter at vi hadde fått våpen inspisert og godkjent fikk vi beskjed om å pakke sammen igjen og stille opp. Kompanisjefen kom og fortalte oss at øvelsen gikk inn i en ny fase, og at vi måtte ut å gå igjen. De som var dårligst i beina var det ordnet kanoer på elva til slik at de også kunne fortsette.

Meget motvillige, irriterte og missfornøyde satte vi nå i marsj, ut av leir og ned mot elva. Stemningen var så nedtrykt at den kunne taes på. På vei nedover en bakke mot elva hørte jeg pluteslig «we are the champions» svakt i det fjerne. Det traff meg at et av befalene hadde med seg en mobil, og brukte denne for å få opp stemninga i istar som gikk foran oss. Etterhvert kjente jeg lukta av grillmat, og når hodet etterhvert forstod hva som var iferd med å skje kom tårene. Følelsen av å være sliten, sammen med vissheten om at nå var det endelig over, får selv tøffe militærgutter til å svette en skvett i øyekroken.

Pakningene ble lina og vi stilte oss i kø for å få utlevert pølser, brus og koteletter.

Aldri har det vært så godt med mat.
Aldri har det vært så vondt å spise mat.

Når jeg ser tilbake på øvelsen ser jeg hvor mye kroppen egentlig klarer, selv når den er helt tom…
Jeg har strukket mine egne grenser temmelig langt, og har gjennomført ting jeg ville gitt opp på lenge før.

Senga jeg sover i på kasserna har jeg aldri syntes var god. I går ettermiddag/kveld omfavnet den meg når jeg kom for å legge meg. Tror ikke jeg har sovet så godt i noen seng som jeg gjorde i M77-en min i natt…

I dag morges når vi gikk nedover til messa for å spise frokost oppdaget jeg hvor deilig det var å gå uten sekk og våpen. En rar ting å legge merke til.

Mestringsøvelse: Gå gjennom et lite helvete for å finne ut hvor godt vi egentlig har det. Er forresten meget takknemlig for at det ikke har regna denne uka!

Marius