Et bra og effektivt virkemiddel på dagens gudstjeneste i frikirka. Presten malte på litt for å fullføre de ulike delene etterhvert som preken skred frem.
God søndag, og god advents(eksamens)tid!
Marius
Det var en gang en liten luftpartikkel som het John. Han hadde akkurat vært ute og nytt det gode værte, da han plutselig ble sugd inn i et klasserom, tok en kort runde inni en gutt, for så å bli presset inn i en grønn liten ballong. John, som ellers syns livet var helt ok, likte seg ikke så godt i ballongen. Her var det trangt om plassen, og overalt hvor han sto støtet han borti noen. Han ville ut! Han prøvde febrilsk å presse seg ut, men akkurat i det øyeblikket han støtet mot ballongveggen fikk han øye på en nydelig jenteluftpartikkel. Det var kjærlighet med første blikk, og de to luftpartiklene levde lykkelig alle sine dager til ballongen krympet. Hvor partiklene er den dag i dag, vet ingen. Kanskje de er i deg..?
After seven days
He was quite tired so God said:
«Let there be a day
Just for picnics, with wine and bread»
He gathered up some people he had made
Created blankets and laid back in the shade
The people sipped their wine
And what with God there, they asked him questions
Like: do you have to eat
Or get your hair cut in heaven?
And if your eye got poked out in this life
Would it be waiting up in heaven with your wife?
God shuffled his feet and glanced around at them;
The people cleared their throats and stared right back at him
So he said:»Once there was a boy
Who woke up with blue hair
To him it was a joy
Until he ran out into the warm air
He thought of how his friends would come to see;
And would they laugh, or had he got some strange disease?
God shuffled his feet and glanced around at them;
The people cleared their throats and stared right back at him
The people sat waiting
Out on their blankets in the garden
But God said nothing
So someone asked him: «I beg your pardon:
I’m not quite clear about what you just spoke
Was that a parable, or a very subtle joke?»
God shuffled his feet and glanced around at them;
The people cleared their throats and stared right back at him
Siden det nå er noen dager siden vi kom hjem fra en flott telttur til Rensfjellet. Vi var 15 lagsungdommer, stabla sammen i tre student-store biler, som kjørte den timelange turen til Samsjøen. Herfra gikk turen til fots i myr og småskog, før vi etter noen timer fant et nydelig sted å parkere telt og lavo.
Etter at vi hadde inntatt en solid lunch, satt opp telt og fått bagasjen «under tak», satte vi i marsj for å nå toppen av Rensfjellet (933 moh). På veg oppover kom det et par søte små regnbyger, og når vi nærma oss toppben begynte også vinden å ta tak. Ganske forfriskende å være ute i Guds frie natur når den forsiktig viser seg frem. Fra toppen ser man ganske langt i de fleste retninger.
På nedoverturen merkes det at vi har gått endel kilometer, og at neroverbakke tærer på beina – spesielt knær. Siden jeg og et par andre ikke hadde det så vanvittig travelt på veg nedover var de andre allerede i gang med bålfyring og planlegging for middagslaging. På menyen stod bakte poteter, kylling, hamburgere, potetsalat og salat. Og om ikke det var nok hadde Joachim med seg foliepakkede bananer med sjokolade i til dessert!
Videre ble det bålkos, kaffekjel, marshmallows med sjokolade og god stemning utover kvelden.
Dagen derpå ble det pakking og riving av leir, en god spassertur tilbake til bilene før vi igjen vendte nesene tibake til bartebyen og studielivet.
Over finner du forresten oppskriften på «god helg».
Marius
Det har hendt noen ganger i det siste at jeg stopper – midt i en hektisk runde med ordning og fiksing – og spør meg selv følgende spørsmål: «Hva er poenget i det du gjør? Hva ønsker du å oppnå?»
Som regel har jeg ikke noe godt svar, ofte ikke et svar i det hele tatt. For når jeg løper som en jojo for å fikse ting som trenger å gjøres, eller tar på meg oppgaver jeg egentlig ikke vet om jeg burde, har jeg ikke noe klart svar for hva som er motivasjonen. Er det at ting er morsomt en god nok grunn? Er det grunnen? Eller ønsker jeg å vise at jeg duger, at jeg kan fikse og ordne ting? Å bli lagt merke til? Vise Gud at jeg i alle fall prøver å gjør noe for han? Prøve å leve opp til forventningene folk har til meg?
Når man er en del av et miljø med mange flotte mennesker med utrolig mange gaver, evner og styrker er det vanskelig å ikke stille de samme kravene til seg selv. Av og til (ganske ofte, når jeg tenker etter) tror jeg at jeg må være minst like god som folkene rundt meg, på alle områder, for å kunne retferdiggjøre at de vil ha noe med meg å gjøre.
Matt Redmans sang The heart of worship berører temaet, og trekker frem hva som skjer når musikken stilner, scenelyset slukner og alle har gått hjem. Når jeg alene kommer frem for Gud, slik jeg er. En fin sang, med en bra tekst:
When the music fades
And all is stripped away
And I simply come
Longing just to bring
Something that’s of worth
That will bless your heartI’ll bring You more than a song
For a song in itself
Is not what You have required
You search much deeper within
Through the ways things appear
You’re looking into my heartI’m coming back to the heart of worship
And it’s all about You
All about You, Jesus
I’m sorry Lord for the thing I’ve made it
When it’s all about You
It’s all about You JesusKing of endless worth
No one could express
How much You deserve
Though I’m weak and poor
All I have is Yours
Every single breathI’ll bring You more than just a song
For a song in itself
Is not what You have required
You search much deeper within
Through the way things appear
You’re looking into my heartI’m coming back to the heart of worship
And it’s all about You
All about You, Jesus
I’m sorry Lord for the thing I’ve made it
When it’s all about You
It’s all about You JesusIts all about you
Jesus
Jeg tror at hvem du er kommer best til syne når du er allene. Det du gjør når ingen ser på. Når du ikke har noen å sammenligne seg med. Gud ser meg slik jeg er, og jeg må godta at han liker meg slik jeg er. Det at jeg faktisk ikke trenger å gjøre noe for å ha verdi, og være verdsatt. En tanke som ikke matcher dagens jantelov-pregede Norge.
Utfordringen: Tenke bra nok om seg selv til at en kan trives med seg selv, uten å bli blærete og høy på pæra.
Kan noen gi meg beskjed når jeg faller utenfor dette intervallet, og i hvilken retning jeg må bevege meg?
Marius
Siste kommentarer